Jeg har ventet. På solens tilstedeværelse.
Ikke som en liten, tilfeldig stråle, eller en usammenhengende glans gjennom skylaget. Eller en blek utgave gjennom morgendisen.
Jeg har ventet på Solen. På Ildkulen.
Og i dag er den her. To dager før 17.mai.
Det er vel ganske bra?
Frem med bikinitoppen og shortsen. Frem med solbrillene. Frem med solstolen.
Og så føler man støtet. Man sitter der. Den varmer. Den varmer ikke bare, den steker, den setter i gang tanker man rett og slett ikke skal skrive om på bloggen.
Man begynner å tenke på Hellas, på retsina, på pinjeskog og varm sand.
Man tenker på Norge, på svaberg og reker…skall – skall ikke?
Det er mulig å leve igjen.
Takk Solen!
Jeg har ventet på Solen. På Ildkulen.
Og i dag er den her. To dager før 17.mai.
Det er vel ganske bra?
Frem med bikinitoppen og shortsen. Frem med solbrillene. Frem med solstolen.
Og så føler man støtet. Man sitter der. Den varmer. Den varmer ikke bare, den steker, den setter i gang tanker man rett og slett ikke skal skrive om på bloggen.
Man begynner å tenke på Hellas, på retsina, på pinjeskog og varm sand.
Man tenker på Norge, på svaberg og reker…skall – skall ikke?
Det er mulig å leve igjen.
Takk Solen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar