fredag 29. mai 2009

Ugla er i frontsonen

Vi har gledet oss hele uken, etter at meteorologene har skrudd opp sol på sol på værkartene.
Fra og med idag.
Men hva skjer? Et tykt skylag dekker himmelen!
Og så kommer unnskyldningen, akkurat som politikere som ikke holder løftene sine: Det er en frontsone.
Hvem pokker har hørt om frontsone? Er det krig?
Jeg kikker opp på himmelen.
Frontsonen er en diger hær med tykke skyer som klarer å forhindre solen fra å nå målområdet sitt. Hæren virker ugjennomtrengelig.
Bør ikke en frontsone varsles? Bør vi ikke forberedes på at høytrykket kommer med en armada av skyer som marsjerer foran, og som må trekke seg tilbake før vi kan håpe på den etterlengtede solen?
Heldigvis benytter skyarmadaen i frontsonen ikke vann-artilleriet den er utrustet med. Verken vannkanoner eller mindre vannskyts rettes mot oss denne dagen.
Det tror jeg meteorologene skal være glad for.
For da kunne det blitt krig..:-)

torsdag 21. mai 2009

Forsmak av sommer


Tusenfryd

Smørblomst

Forglemmegei

Skogstorkenebb

mandag 18. mai 2009

Ugla uler i natten.. etter 17.mai


Jeg så en gutt idag med brune øyne og mørkt hår...nei, det er ikke Alexander Rybak. Det var en mye mindre gutt, han var kanskje fem år, han hadde fått et flagg. Et norsk flagg. Han viftet glad med det.

Jeg tenkte på ruiner, på skudd, på en ramponert by ett eller annet sted. Mens saluttene smalt fra en norsk festning på nasjonaldagen.

Han har fått et nytt hjemsted...et sted hvor friheten råder. For ham. Jeg tenker på en oppvekst hvor han slipper salutter som dreper besteforeldrene hans, søsteren hans eller foreldrene hans.

Jeg tenker på en glad liten gutt...som kanskje ikke vet hva han har fått...ennå!

Han gjorde meg stolt over å være norsk.

fredag 15. mai 2009

Ugla blogger om solen


Jeg har ventet. På solens tilstedeværelse.
Ikke som en liten, tilfeldig stråle, eller en usammenhengende glans gjennom skylaget. Eller en blek utgave gjennom morgendisen.
Jeg har ventet på Solen. På Ildkulen.
Og i dag er den her. To dager før 17.mai.
Det er vel ganske bra?
Frem med bikinitoppen og shortsen. Frem med solbrillene. Frem med solstolen.
Og så føler man støtet. Man sitter der. Den varmer. Den varmer ikke bare, den steker, den setter i gang tanker man rett og slett ikke skal skrive om på bloggen.
Man begynner å tenke på Hellas, på retsina, på pinjeskog og varm sand.
Man tenker på Norge, på svaberg og reker…skall – skall ikke?
Det er mulig å leve igjen.

Takk Solen!